Mens vi med bøyd kropp blir alene

"Det var kanskje denne lille, helt rolige pausen pausen mellom dag og natt, da hodet vårt, uten at vi venter det, henger i nakken, og da alt, uten at vi merker det, står stille, siden vi ikke iakttar det, og så forsvinner. Mens vi med bøyd kropp blir alene, og så ser oss om, men ikke lenger ser noe, heller ikke føler noen motstand fra luften lenger, men i det indre holder oss til erindringen om at det i en viss avstand fra oss står hus med tak og heldigivs firkantede skorstener, som mørket flyter ned i husene gjennom, gjennom takkamrene og inn i de forskjellige værelsene."

Utdrag fra Samtale med den berusede (Fortellinger og annen prosa) av Franz Kafka.